papirfugl

On the human body

I’ve been writing on a longer piece of fiction for the last year. This is a recent section written from the perspective of the main character’s father.

You’re lucky when you aren’t consciously aware of your own body, your major organs, muscles, bones or joints. Being ignorant to the machinery that runs you from day to day - the spine that holds you up; the knees that let you bend, tread and stand; the heart that pumps, pumps, pumps and keeps you from being dead - is often a very good sign: it means your body is functioning as it should. Ask the ill. Ask the ill and old. They’ll tell you what it means to learn the opposite. Ask the healthy even. Unless you are sick, you don’t feel your heart: you simply and blindly benefit from it working.

Especially when we’re young, our bodies tend to work so well that we forget how well they work. And why shouldn’t we? When you don’t know what it means for a body to slowly falter and fail, to be pushed down by the weight of its own lifespan; when you haven’t felt how your bones can come to hurt inside your skin, as if they don’t fit, as if one joint grinds against the other like two rusting bolts forced to spin, despite the burning friction they produce; when you don’t know pain − hard, calcifying pain, trapped inside your kneecaps, capped around your joints, pain that can’t be scraped off, crushed, or ignored − why would you want to imagine it? If you’ve yet to feel the simple fact and complex consequences of your own mortality, your body is like a child at pain: naïve, ignorant, unexposed. As a result, it voluptuously takes its current state for granted and lives greedily off its own energy, unaware that it will one day run out of that very force. And why should it be otherwise? It is fortunate for that. It is fortunate to not know what it’ll become.

Of course, in hindsight, I wish I knew what to be grateful for back then. As a young man, I took so many things for granted, but then again, I was a young man. Besides, the only way to know what I know now would be to go through the accident, and though I can try to convince myself otherwise, I’d give almost anything to stop it from happening. So, no, in this case, what I’m grateful for is not what I have learned, the knowledge I have gained. I am grateful for my ignorance then, what an idiot I was allowed to be.

Before forgetting

Blikk over et basseng i Budapest

Vi vet at vannet er glovarmt, over trettiåtte grader, men allikevel vasser vi ut i, koker oss selv som om vi var humre. Dumme humre. Mamma holder lillebror høyt opp i lufta og slipper ham ned i bassenget med et plask. Det er et lite plask, men gleden brer seg ut som bølgene i vannet. Etterpå lar hun ham leke rodeo på ryggen hennes til han hviner og hikster av latterkrampe.

Med de tynne bena sine i vannet, kiker pappa på det hele fra bassengkanten og smiler. Jeg innser at dette må være første gang på lenge jeg ser ham så tilfreds, som om han ikke bekymrer seg, teller noe, eller planlegger framover. Er det fordi han tenker på lillebroren min og den helt uforfalskede gleden hans? Er det mulig at han ser på mamma og gjenkjenner noe fra lenge siden, fra en litt for fjern fortid da blikket hennes var alt han behøvde? Et blikk som, så lenge det var rettet mot ham - ham og ingen andre - bygde fram verdener, flertallige fremtider der det kunne gå helvete til, så lenge blikket hennes ikke vek. Der kunne de krangle, slå, gråte, der kunne de giftes, elske, separeres, fikse hva faen de skulle finne på bygge utav hva enn slags mikstur av galskap og glede som familier bygges på. Så lenge hun fortsatt så i hans retning, da kunne hun til og med velge å gå. For han visste hun ville komme tilbake.

Dette er det jeg ser - som datteren deres innbiller jeg meg denne fortiden jeg aldri var delaktig i - mens jeg ser på denne kvinnen som er mammaen min, og denne mannen som elsker henne. Hvem er han? En mann som ikke bruker ordet kjærlighet om sin egen kone lenger. Hva sier det om ham? Kan man glemme ordet kjærlighet uten å glemme det å elske? Hvordan skjer slike ting? Kanskje har han forlagt ordets betydning. Eller er det nettopp ordets mening han husker, og fortsatt frykter? Kjærlighet driver jo en til vanvidd.

Nå dugger bassengdampen for brillene hans, så han tar dem forsiktig av, reiser seg, går bort til hånddukene våre og legger dem fra seg der. Når jeg ser på ham her inne, skimter de varsomme stegene han må ta for å ikke gli på flisene, den forsiktige kroppen som beveger seg gjennom dampen, blir han plutselig fryktelig liten. Jeg blir redd for at han skal falle, slå seg, blø. Jeg blir redd for at han skal ha det vondt.

Men når han kommer og setter seg ned ved bassengkanten igjen, uten brillene denne gangen, ser jeg de rolige øyene hans. Det er det samme, gamle blikket jeg vokste opp med, det alltid forberedte, beskyttende blikket som setter alle andre først, så han selv nesten blir hengende etter med sine saktere, bedre beregnede steg, men det er hans blikk. Er det kjærlighet? tenker jeg. Å se andre før en ser seg selv? Plutselig føler jeg at det jeg ser på er et offer, en som ofrer for å føle at han er verdt noe selv.

Når vi slentrer tilbake til hotellet på kvelden, trette og mo i knærne etter det varme badet, over de smale brosteinsgatene og vekk fra det tåkete bassenget, ser jeg mamma og pappa gå tett inntil hverandre. Fra utsiden ser de ut som om de har kjent hverandre lenge, kanskje i all evighet. Mamma legger armen sin rundt pappa, og jeg synes de ser så rolige ut, som om fortiden virkelig er en evighet, og deres felles fortid faktisk er den eneste tiden hver av de noen gang har levd igjennom. Når de holder hverandre slik, uten verken å krangle eller å sveve over bakken, når ingen av dem dytter den andre vekk eller tør å gi slipp, ser det faktisk ut som om de lever i hverandre, passer hverandre, og passer på den tiden de lever igjennom sammen. Fra den vinkelen jeg betrakter dem fra akkurat da, ser det faktisk ut som om det går an.