papirfugl

Permalink
01.07.14

Avstand til januar

Kanskje er januar altfor langt borte, kanskje er fire måneder akkurat nok tid til å bli trøtt av ord på en skjerm, nok uker til å tro at ordene er oss, og at ordene ikke er nok. Fire måneder er 120 dager, og jeg vet hvor lenge det er, hvor vanskelig det kan bli å strekke til når en av oss er milevis unna. Noen av disse dagene kommer det til å føles som om ingenting har skjedd, som om vi aldri møttes. De er de lette dagene. De vanskelige er de der du husker oss, husker at vi begge dro på den festen, så hverandre, kom i snakk, ble stående å prate for å finne ut om den andres ansikt passet til setningene det sa, og senere, om begges tanker handlet om å komme nærmere og forhåpentligvis få kysset hverandre i løpet av kvelden. I blant disse 120 dagene vil noen defineres av alt annet enn oss, av grå ting som det at lampen summer, kjøleskapet surkler, og at været utenfor er matt og muggent. Lange dager kommer, der du prøver å glemme at vi, av alle mennesker, ble sittende sammen den kvelden og smile av hvor uinteresserte vi var i å snakke med de andre; at vi endte opp med å sykle hjem til deg, at jeg la meg ned i senga di og skjøv vekk dyna og trakk deg inntil meg og vekte deg opp fra en slags dvale, en emosjonell dvale du hadde vært i altfor lenge, og sa du ville ut av. Du ville føle, du ville føle noe stort for en annen person igjen, og selv om jeg visste akkurat hva du mente: hvor mye tør vi egentlig kjenne på? Hvor mye tåler vi før vi feiger ut? Vi ville begge ut, men nå når vi står hver for oss og hutrer, ikke kan få varmet hverandre nok… da er 120 lange dager til med dette nok til å gi hvem som helst lyst til å gjemme seg, glemme heller enn å huske. Det hele er så forståelig. Men hva hjelper det å forstå hva en redd for? Til slutt så vi vil jo rives med, vi vil miste kontrollen, uten å vite verken når eller med hvem vi også bør vi hanskes med dette: med savnet, ventingen. Ensomheten en deler på, midt i en forelskelse.

Comments (View)
Permalink
28.06.14
citylines:

People on the subway

citylines:

People on the subway


Comments (View)
Permalink
27.06.14
And it was all yellow.

And it was all yellow.


Comments (View)
Permalink
19.06.14
Mamma.

Mamma.


Comments (View)
Permalink
Under construction.

Under construction.


Comments (View)
Permalink
02.03.14

Oxymoron

Deafening silence, the dictionary says.
Sweet sorrow. Falsely true.
I try to make up one:
Reliably unreliable.

Then I see The Owl, the school librarian,
staring at me from behind her counter.
She’s pretending to be shocked that I’m here,
that I have the attention span
to read in a paper book.
But I always liked coming here,

and actually, The Owl herself
is a little like an old baby: her eyes
too big and curious for her raisin face,
how she scowls at me
yet always wants attention.
Must be lonely being her.

All the girls in class tell Chris
he should be prime minister. I tell him,
it’s because you’re nice to us.
Most hot guys treat girls like shit.
You don’t. That’s why they want you,
want guys like you in parliament.

That’s when he brings it up.
"Oxymoron." He read it somewhere,
describing when two words collide
but still stand next to each other.
I decide it’s my new favorite word.
I’ll use it on mum when I get home.

Everything would be easier
if I could be more like that:
Oxymoronic, a contradiction
that makes sense.
Looks so easy, quiet, on the page,
not pulling anything apart,
not breaking anything in anyone.

Comments (View)
Permalink
20.10.13

Comments (View)
Permalink

Comments (View)
Permalink
29.09.13
citylines:

On the West Rail line.

citylines:

On the West Rail line.


Comments (View)
Permalink
22.09.13

Et veldig kort øyeblikk

I et veldig kort øyeblikk vurderer jeg å lese gjennom alle mailene du har sendt meg en gang til, bare for å plukke ut de fineste setningene, ordene som hinter om at du synes jeg er fin, at det er synd jeg er så jævlig langt borte. Da hadde jeg kanskje ikke trengt å være så usikker på hva som skal skje, om du skal fly hit eller ikke, om jeg får vise deg byen min, ta deg med i de smale gatene, og gått meg vill med deg. Kanskje ville det minsket avstanden litt, havet av tid mellom nå og da, siden sist jeg satt i senga di og du så på meg, rolig, smilte så vidt og sa, Jeg vil ikke at du skal dra. Avstanden, alltid avstanden og geografien, må jeg skylde på den igjen? Tomrommet som slettes ikke er et tomrom - det er jo verdener av menneskeliv mellom byen min og byen din - men som føles hult, akustisk allikevel, som om det må fylles med ord, med noe som kan gi det mening. Heldigvis slår jeg fra meg tanken. Tanken i seg selv, den holder: den tar allerede altfor, altfor mye plass.

Comments (View)
Permalink
15.09.13

Ting jeg har sett/hørt/luktet/tenkt på i dag

Et turkis utendørs svømmebasseng, solstrålene som bader seg, beina som trår ned i vannet med en bok av Camus og en penn i hånden. En far lærer datteren sin å svømme, oppmuntrende instruksjoner blander seg med strengt, skuffet stemmeleie. Jenta som blir ved å prøve, fortsetter å plaske og dykke under som en forvirret andunge, uansett hvordan pappa snakker. Noe vanskeligere å plassere: et dansk Illustreret Videnskab-blad i hendene på en middelaldrende mann som soler seg ved bassenget. Dama han er med leser en kinesisk bok. Hva gjør han her, hva gjør et dansk blad her? Men i så fall, hva gjør jeg her?

En trikk med hvite, spygrønne og lyselilla seter, en gammel, muligens semi-senil dame som setter seg ned ved siden av meg og babler en masse på kantonesisk. Jeg forstår ikke, det eneste jeg skjønner er slutten, “blablabla… (pause) Vet du noe om dette?” Jeg smiler, sier, “dui mh zhu, ngo mh zi.”“Nei, dessverre.”

Et nabolag der bygningene stort sett er lave, der få bygg strekker seg over femten-tjue etasjer. Flere grønnsakshandlere, bakeri og billige klesbutikker enn skinnende skyskraperbanker, kontorbygg og notoriske eiendomsmeglere. Går forbi flere gamle og småbarn i gatene enn unge menn og kvinner i dyre dresser, tettsittende kjoler og oppsatt hår, sko som klikker når man går. Vandrer inn i lukten av en gate med utendørs grønnsaks- og fruktmarked. Røde og blå presenninger, under dem: hender som legger frukt i tynne, røde plastposer, hender som tørkes av på et forkle, tar i mot penger, kaster mynter i en kurv så det klirrer. Pappesker og plastkurver med gulgrønn mango i, rosa dragefrukt, gigantiske vannmeloner skjært i store skiver. I blant dem, dyre, gule, runde pærer fløyet hit fra Japan.

Duskregn som blir regn som blir tordenstorm og lyn mens jeg sitter hjemme hos Christine, ei tolv år gammel jente jeg privatunderviser i engelsk litteratur. Christines familiebilder, A4-store og klistret med teip direkte på de flekkete veggene. Biter av veggmaling som er ved å falle av, vinduer med dårlig isolasjon. På pianoet, strødd utover, medaljer hun har vunnet for løpe- og svømmekonkurranser. Tredjeplass, andreplass, pris for deltakelse. Storebroren som lager mat på kjøkkenet, moren som ikke er der, fordi hun er ute og jobber, jobber, jobber.

På metroen hjem, en liten gutt med et blått ballongdyr stikkende ut av ryggsekken sin, en sekk formet som en hai med rød kjeft og skarpe, hvite tenner. En vogn befolket av konsentrerte blikk, bøyde nakker, fingre som danser over små skjermer. Menneskeheten som fikler med de teknologiske nyvinningene sine for å kunne kjenne den eldgamle tilhørighetsfølelsen igjen. En ung mann, slank, høy og kanskje paktistansk, med halvlangt hår, lilla bukser og øyne som ser på meg, ser uten å vite at jeg skriver ned blikket hans i boka mi.

Senere, himmelen, en gradering av mørkeblå til sort. Lag på lag med neonskilt får en gate til å virke lengre enn den er, boligblokker med lyse vinduer konkurrerer med månen om oppmerksomheten vår. Butikkene er enda åpne, trafikken rolig, ikke søvnig enda. Forbi går folk med noe de må rekke, men her og der sitter også mennesker som ikke aner, som kanskje nyter at det er søndag og rom for å ikke ane. Tid til å bare vente på kvelden. Plutselig, enda et ballongdyr: en lysegrønn sjiraff.
Comments (View)
Permalink
02.09.13

Comments (View)
Permalink

Comments (View)
Permalink
01.08.13

Comments (View)
Permalink
31.05.13

A friend asks me what it’s like

You ask me what it is, but I don’t know. I think it is to want, to fear, to dare, all at the same time. Often, falling in love is wanting change, is fearing that want, is bracing yourself for what that dare involves. Betraying your fears in this way implies knowing who you are - to the extent that we can know these things - and letting part of you go. It’s allowing the unsafe.

Some time ago, I wrote a poem where I described it as being “conveniently thrown off balance”, and perhaps there’s something to that, something about that curious combination of control and chaos. That you’re willingly, deliberately, losing foothold is also what makes the whole thing absurd. Yet without that willingness, that awareness of what is going on, you can’t sense the thrill of it. You can’t sense what makes it at once frightening and strangely brave to voluntarily give another human control of your own being. 

It may or may not be true that we hand over this control. After all, do we ever consciously pick who we’re infatuated with, and when? Yet, often we do choose to fall in love, because there’s always the alternative that we didn’t pick: deciding that we lack the bravery or insanity or willingness to do it, that we have too much to lose and not enough to bet on, or some other rationalized excuse. That we still choose to try, there is something insane in that, something there that explains why love is always one part madness - that partly willed, partly dreamt up mania that not even, or especially not, the crazed can pick apart.

Comments (View)