Nettdebatter og barsamtaler
Nettdebatter er rare, og unike, sammenlignet med debatter i det offentlige rom. Ofte ligner de pubsamtaler: to eller flere parter er uenige om en sak, og sammen kaster de ulike partene argumenter frem og tilbake; debattene blir ofte høylytte (på nettet, “skriftlig” høylytte, det vil si, frekke), og ofte tyr en til personlige angrep. Men i motsetning til pubsamtaler trenger ikke nettdebatter å ende. I en pub slutter debatten når samtalenepartnerne blir for slitne/fulle, eller når baren stenger; internett har døgnåpent. Etter å ha skrevet i timesvis til en fremmed på andre enden av landet kan du legge deg, lade opp debatteringsbatteriene, for så å lire av enda flere argumenter dagen etterpå. I motsetning til debatter i det offentlige rom, tillater nettdebatter deg å ta pauser, legge deg, gruble ut nye poeng, og det samme kan samtaleparteren din. Og slik kan det fortsette, så lenge dere vil, til begge partenes glede og/eller frustrasjon.
Lena Lindgrens artikkel i Morgenbladet om hvordan internett påvirker veksten av konspirasjonsteorier nevner noe kanskje enda viktigere enn det at internett, som et forum, er døgnåpent: i motsetning til debatter i et fysisk rom, involverer ikke nettdebatter å møte samtalepartneren din ansikt til ansikt og konsekvensene av et slik møte:
Er det bare de faktiske ytringene som gjør at nettdebattene på de store riksavisene er blitt det forfatter Øyvind Strømmen kaller «sydende pøler av hat»? Kanskje skyldes det også at på internett – vårt følelsesløse nervesystem, ifølge McLuhan – kjenner vi så vidt et tastetrykk. Du sier masse til andre mennesker du aldri ser ansiktsuttrykket til. Du har grenseløse muligheter til å sette fakta sammen til nye bilder, og du er Kongen av internett, men sitter likevel alene i stua.
Debatten her i Norge i etterkant av 22. juli har, så vidt jeg har fått med meg, handlet mye om hvordan den norske offentlige debatten bør (eller kan) være, og hvorvidt den kan motbalansere nettdebatter, der en often kan velge seg samtalepartnere og -miljø der motargumenter ikke får slå rot. Nå er en pub kanskje ikke den beste metaforen for en offentlig debatt. Utover det at en pub ikke er typisk norsk, så er det kanskje som et mikrokosmos av det offentlige rom kanskje for mye fyll inn i bildet. Men på en annen side er ikke metaforen så altfor ulik virkeligheten i nettdebatter. Hvor ofte har vi ikke sjanglet og lent oss, som vi gjør når vi argumenterer med en øl i hånda, på spekulasjoner, falske påstander, og konspirasjonsretorikk når vi taster ut poengene våre på nett?
Om ikke annet så viser kanskje barmetaforen, i form av en simplistisk og litt feilaktig sammenligning, hvor unike nettdebatter sammenlignet med samtaler i det offentlige rom. I barsammenhengen vil det å kunne velge et spesifikt samtalemiljø, slik en kan på nett, tilsvare evnen til å lovlig stenge ut upassende kunder, eller det å gi enkeltpersoner makten til å be andre kunder ha på seg øreklokker, slik at de ikke vil finne på å avbryte din debatt. Er det her det umoderne ved den ellers unektelig moderne nettdebatten trer fram? Som Lindgren sier:
Den borgerlige offentlighet har institusjoner – for eksempel redaktørleddet, forlag, debattprosedyrer – som bryter ned mulighetene for at disse slutningene løper løpsk og blir enorme byggverk av tankefeil. På internett eksisterer ikke de offentlige mekanismene. Slik sett er vi tilbake i en førmoderne tilstand.
Selv om internett virker (og ofte er) nesten idyllisk demokratisk, selv om det gir oss muligheten til å si hva vi vil til hvem vi vil, tillater det oss også en fysisk avstand som gir albuerom til å grave etter akkurat det vi ønsker å finne, uten å nødvendigvis bli konfrontert med hullet vi har laget.
